Badmintonprosjektet ved Barnas Senter 2016

Asbjørn med familie flytter til Rio de Janeiro

Da oppgaven som vertsfamilie ble ledig ved Sjømannskirken i Rio de Janeiro passet det perfekt for familien på fire. Asbjørn, Hitaelane, Marcus og Benjamin Eikeland flyttet til Rio for å være nærmere hennes foreldre i Porto Nacional som var pleietrengende og hadde behov for omsorg. Samtidig var det viktig å reise hyppigere til Porto av en annen grunn: Barnas Senter trengte tilsyn og oppfølging.

Mangeårig miljøterapeut i Aleris Ungplan & BOI region vest, Svein Eikeland, venter på bagasjen i Rio. Vanligvis har han ikke med seg mye selv når han skal besøke broren, men han har alltid med noe fra Norge til ungene på barnas senter. Drakter, leker, sko, eller tegnesaker. Denne gangen var det enklere å pakke hjemme i Bergen:  4 badmintonrackerter og noen fjærballer. Lett å få plass til på tvers i kofferten.

Badminton gruppen til Malta

Fire barn og et par voksne står et halvt år senere forventningsfulle på flyplassen i Valetta på Malta. I bagen har de hver sin badminton-rackert og en drakt med navnet på skolen, byen og landet. I tillegg står et navn de har hørt, men ikke har noe nærmere forhold til, nemlig Aleris sin logo som er plassert midt på brystet. Idrettsutøvere har slikt på drakten – en sponsor. Foran seg har de studentverdensmesterskapet i badminton. Det er andre gang de deltar i et mesterskap, men første gangen på dette nivået og første gang utenfor sine egne landegrenser. Andre gang utenfor sin egen by.

Foran seg har de mange kamper. Noen skal vinnes og noen skal tapes. Forventningene er store både til den sportslige delen og til festen etterpå. De er tross alt brasileiros. De går ikke inn i en konkurranse uten at de satser maksimalt. Det gjelder også når det skal feires!

Det skal bli noen overraskende seire i denne sporten som de ble kjent med for bare noen måneder siden, da Assa var på besøk. Mange av de eldre barna kjente han igjen og som alltid flokket de seg rundt han. De minste ungene skjønte ikke helt hvorfor, men når de eldste gjorde det måtte det være en grunn. Denne gangen skulle det resultere i at 20 av dem skulle få et nytt innhold i hverdagen. Denne sporten som på den ene siden av nettet handler om å slå så hardt og presist som mulig på en ball og på den andre siden handler om å forberede seg til å ta imot en ball i stor fart.  Sporten som en gjerne assosierer med en lat sommerdag på stranden, men som er hardt arbeid, koordinering, teknikk og raskt skiftende strategier.

Barnas Senter

Alt systemisk arbeid med familier, med barn som har store samhandlingsutfordringer, familier i fattigdom som har mangel på meningsfull framtid, er utfordrende. Slik også med Barnas Senter. De rundt 400 familiene som senteret har hatt kontakt med med gjennom de 15 årene det har eksistert, trenger et tilbud som gir barn, unge og familier håp om en menigsfull hverdag. De trenger å se at det skjer noe positivt.

Lekeparken på senteret ble spist opp av teremitter. Arbeidet med å anlegge en fotballbane stanset opp fordi kommunen ikke synes det var viktig nok. Senteret skulle hatt et strøk maling, men dette har ikke vært mulig siden oppstarten i 2004.

På idédugnaden under Asbjørn Eikeland sitt besøk hindres de av at regntiden er på vei og alle uteaktiviteter må justeres etter værforholdene.  Som en liten «bi-kommentar» sier Assa at en «like gjerne kunne starte med badminton». Mulig deLillos sin desillusjonerte beskrivelse i «…Min beibi dro av sted…», eller at broren spiller badminton i Sportsklubben Djerv på Møhlenpris i Bergen, eller kanskje bare det at dette er en olympisk sport med stor utbredelse var grunnen til en slik uttalelse, men den lille gutten responderte med å spørre: «Badminton, hva er det»? Uansett skjedde det noe i forlengelsen. Barnas Senter har et stort overbygget atrium med plass til minst tre baner under tak.

Kanskje, tenkte Assa…… og dessuten skulle jo Svein komme nedover snart.

Plassen måles opp. Blå tape fungerer fint som linjer, og et nett blir spent over banen. Sporten får umiddelbart en kjerne av interesserte og talentfulle barn. Venninnene Giovana, Érida, Jessica og Gleyce lærer fort og er også forbilde for de yngre barna. Utstyret Svein hadde skaffet gjennom den bergenske sportsklubben Djerv er i daglig bruk. Atriumet fylles av rop fra entusiastiske og ambisiøse barn og unge og lyden av sko som gnisser mot underlaget. Skolen de går på, Carmenia Matos Maya, kan sende deltakere til det lokale skolemesterskapet. Aktiviteter som er knyttet til skole er prioritert arbeid ved Barnas Senter. Barna i den fattige bydelen As Casinhas, har dårlige forutsetninger for å lykkes på skolen. De trenger mestring og selvtillit og de trenger voksen støtte og oppfølging. Derfor er gleden stor når lagets spillere kommer på 2.plass etter bare 6 måneders trening. I tillegg blir de valgt ut til å representere regionen i det nasjonale skolemesterskapet. Dette motiverer til trening!

Nå reiser de til sitt andre store mesterskap på bare tre måneder.

De slår all motstand i sin klasse og står seirende igjen. Gleden og stoltheten er enorm. De fire fra en fattig bydel i en liten by midt i enorme Brasil er best i badminton. Historien de kan fortelle når de kommer hjem vil skape mer aktivitet, stolte barn og foreldre. Det er mulig! Og Mesterskapstittelen forplikter. I mars er det Skoleverdensmesterskap i badminton på Malta. Opplevelsene de står foran vil uten tvil overgå historien de kunne fortelle etter mesterskapet i Salvador. Arbeidet med å skaffe midler til reisen starter. Med pengene de samlet inn i sitt eget lotteri og takket være støtte fra Aleris og andre gode givere blir reisen en realitet.

På Malta treffer de andre barn med samme interesse. Det er tid for konkurranse med barn fra andre deler av verden, med et annet språk, andre skikker og andre livsbetingelser. Det gir dem nye erfaring og nye historiefortellinger. På Malta vinner de flere kamper, blant annet mot Frankrike, men de blir grundig slått av spillerne fra Kina. Festen etterpå vant de. Vel hjemme i Porto Nacional har deres familie, naboer og venner fått med seg opplevelsene gjennom den omfattende dekningen TV-kanalen «Globo Esporte» hadde av prestasjonen til de fire jentene. Inspirasjonen for de andre har vært enorm og statusen som forbilder er viktig for fellesskapet på Barnas Senter. Neste år blir konkurransen om å få bli med på laget skarpere, både fordi det blir flere og bedre spillere.

Barn er talentfulle. Gis de mulighet til lek, læring og aktivitet gripes mulighetene og det utvikles identitet, mestring og fellesskap.  Jentenes utvikling viser at det er mulig å komme ut av fattigdom og meningsløshet. Det er mulig med en annen livsvei enn kriminalitet og arbeidsløshet. Dette har skoleforsterkningen på Barnas Senter vist tidligere. Barn og unge har mestret skolen og tatt fatt på videre utdanning. Både Badmintonprosjektet og Tambores do Tocantins viser dette. Trommegruppen har spilt for et publikum på 10 000 i Brasilia og ble invitert til kulturarrangementer under OL i Rio sist sommer. Aktiviteten i og rundt det 700 kvadratmeter store senteret omfatter også Capoeira, den særegne brasilianske kampdansen og små og store arrangementer. Film-framvisninger, skjønnhetskonkurranser og moteshow; der egen produksjon vises fram. Brasils utvikling er avhengig av at også kvinner får mulighet. Fattigdom viser at menns roller er mest utsatt og disse bukker først under i meningsløsheten med rus og kriminalitet som resultat. Kvinner står sentrale i familiene og formidler gjennom sine fellesskap omsorg og mulighet, beskyttelse og deltakelse i tillegg til tilgangen til utviklingsmuligheter som Barnas Senter gir.

Tilbake i Bergen blir Asbjørn engasjert og entusiastisk når han utfordres på hva han ønsker av fremtiden for Barnas Senter. Tilgang til rent vann er første prioritet etter at det gamle renseanlegget ble ødelagt. Prisen for reparasjon eller kjøp av nytt er mer enn hva budsjettet gir mulighet for. Det årlige tilskuddet fra Aleris går til drift av aktiviteter og lønn til de tre ansatte. Det neste er å få bygget fotballbanen på plassen utenfor senteret. Kanskje det lar seg gjøre i løpet av neste år.

I senterets atrium fortsetter barna å spille badminton på de tre banene som er merket opp med tape. Noen fra landsbyen har vært ute i den store verden. De kommer tilbake med glans i øynene og håp om å gjenta suksessen. Kanskje kan de treffe nyvunnede venner fra andre land igjen? Ideen om at de duger utenfor byens grenser selv med deres utgangspunkt har fått mer energi og nok en bekreftelse. Det krever systematisk arbeid med strukturerte aktiviteter organisert av trygge voksne med et tydelig mål. Voksne som representerer en forskjellighet fra hva mange av barna er vant med.

Josinho sier det så sterkt…..Han var et av de første barna som var med i trommegruppen. Tross denne deltakelsen gikk det ikke som ønsket. Sist Asbjørn hadde kontakt med ham satt han i fengsel for væpnet ran. Når han ser på tiden i Tambores på Barnas Senter sier han; ”DET VAR DA JEG FIKK MULIGHET TIL Å VÆRE ET BARN..”